Coreys historie

Min historie begynner høsten 2017.

Jeg hadde sagt til mine gode venner fra Michigan at hvis de noen gang fikk tildelt et elgjaktkort i Utah, ville jeg mer enn gjerne bli med og hjelpe dem på jakten. Så fikk jeg en telefon om at sønnen til en av vennene mine hadde fått tildelt et LE-munnladerriflejaktkort på elg i Book Cliffs i Utah. De ville vite om tilbudet mitt fortsatt sto ved lag. Jeg sa selvfølgelig ja. (Man sier aldri nei til en sjanse til å jakte elg.)

Jakten begynte 23. september 2017. Vi lastet opp og satte kursen mot Book Cliffs. Den første morgenen dro vi ut for å finne den perfekte oksen. Det var ikke før tre dager senere at vi fant den rette. Han skjøt og felte elgen. Vi tok hånd om elgen, parterte den og pakket den i sekker. Vi surret den godt fast på firehjulingene og begynte å kjøre ut.

Terrenget var ekstremt bratt, med en dyp ravine i bunnen. Vi hadde fem miles tilbake til leiren. Firehjulingen min begynte å tippe. Jeg holdt fast i den fordi jeg visste at vi aldri ville klare å få den opp igjen hvis den havnet i den dype ravinen. Den begynte å rulle. Dette gikk ikke bra for meg. Da jeg åpnet øynene, kunne jeg se firehjulingen vippe over meg. Jeg lå nede i ravinen. Jeg var omtåket.

Da jeg så ned på beina mine, vendte venstrefoten bakover, og beinet stakk ut på siden. Adrenalinet begynte å virke, og jeg snudde foten slik at den vendte fremover igjen. Forsiktig trykket jeg beinet på plass. Jeg blødde kraftig. Overlevelsesviljen tok over. Jeg visste at jeg var heldig som var i live. Jeg begynte å rope på vennene mine, som allerede sto over ravinen og så ned på meg.

Jeg ba dem finne to pinner slik at vi kunne lage en skinne til beinet mitt. Vi bandt dem fast på hver sin side av beinet med fallskjermsnor, som jeg alltid hadde med i sekken, og strammet dem godt. Vi måtte også binde opp foten fordi den bare hang. Vennene mine skyndte seg å få meg ut av ravinen. De hadde fått firehjulingen på rett kjøl og startet den. De hjalp meg opp på den, og så kjørte vi tilbake til leiren.

Nå var det deres tur til å velte. Jeg snudde og dro for å hjelpe dem. Ingen ble skadet. Jeg festet meg til firehjulingen deres og dro den opp på rett kjøl. Så satte vi kursen mot leiren igjen. Da vi endelig kom frem, hjalp de meg raskt inn i lastebilen til en av vennene mine. Vi kjørte i over 160 km/t til nærmeste sykehus. Da vi kom til sykehuset i Roosevelt i Utah, hadde det gått nesten åtte timer siden ulykken.

Jeg ble liggende på sykehuset i en uke og gjennomgikk to operasjoner. Under den første operasjonen kunne dr. Mark Hansen bare gå inn og rense ut den knuste ankelen og behandle den mot infeksjon, siden det var et åpent brudd og jeg hadde trykket beinet på plass igjen. De hadde ikke nok metallutstyr på det tidspunktet til å sette ankelen sammen igjen. De behandlet meg for smerter og infeksjon i tre dager, frem til utstyret kom.

Jeg gjennomgikk den andre operasjonen. Dr. Mark Hansen forsøkte å sette sammen venstre ankel igjen med det som var igjen av den. Etter to plater og tjue skruer fortalte dr. Hansen meg at han hadde gjort sitt beste med den sekken med beinrester jeg hadde kommet med. Jeg tilbrakte ytterligere to dager på sykehuset før jeg fikk reise hjem. Omtrent en måned etter at jeg kom hjem, ble jeg fulgt opp av en annen lege mens dr. Hansen var utenlands.

Så hovnet beinet opp som en ballong. Jeg fikk en beininfeksjon som het Enterobacter cloacae. Den hadde spredt seg gjennom hele kroppen, også til hjertet. Jeg ble umiddelbart sendt til sykehuset, der de la inn en PICC-line i hjertet. De neste tre månedene satt jeg i en lenestol med en PICC-line som førte antibiotika gjennom kroppen for å ta knekken på infeksjonen. Senere, da blodprøvene viste at infeksjonen var borte, ble jeg operert igjen. Dr. Hansen fjernet én plate, som man fastslo hadde forårsaket infeksjonen, samt halvparten av skruene.

Den neste operasjonen gikk ut på å rense ut eventuell gjenværende infeksjon og skrape beinet i håp om å stimulere til ny beindannelse. Infeksjonen hadde løst opp to tredjedeler av ankelen og en del av skinnebeinet. Skadene på ankelen var irreversible. Dr. Hansen gikk av med pensjon, og jeg takket ham for alt han hadde gjort. Jeg ble henvist til andre leger. De sa at jeg aldri kom til å gå på foten igjen. De sa til og med at hvis jeg hadde vært deres pasient etter ulykken, ville de ha amputert beinet.

Dette var vanskelig å høre og gjorde meg virkelig redd. Var det virkelig slutt? Ingen mer jakt? Virkelig? Jeg klarte ikke å akseptere det. Jeg begynte med egen behandling. Jeg satt i et badekar med det varmeste vannet jeg kunne tåle, og presset venstrefoten mot forkanten av badekaret til jeg ikke orket smerten mer. Jeg tenkte at hvis jeg fortsatte med dette om og om igjen, ville foten gi litt etter, og jeg ville begynne å få bevegelighet i ankelen. Det hjalp virkelig.

Senere fant jeg ut at jeg hadde brukket av to skruer. Jeg prøvde forsiktig å belaste foten, men den var rett og slett ikke sterk nok. Igjen ble jeg sendt til en spesialist. Han henviste meg til et sted som kunne lage en spesialtilpasset skinne. Vel, 2 000 dollar senere hadde jeg en ubrukelig skinne. De laget en ny til meg. Denne gangen måtte jeg finne en sko som den fikk plass i, og som samtidig støttet ankelen.

Jeg brukte tusenvis av dollar på støvler i forsøket på å finne et par som skinnen fikk plass i, som støttet ankelen og var behagelige. Jeg måtte kjøpe støvler som var halvannen størrelse større enn det jeg vanligvis brukte. Derfor måtte jeg ha på meg to par tykke sokker på høyre fot for å kunne bruke støvelen, mens skinnen fikk plass i venstrestøvelen. Jeg klarte å komme meg litt rundt, men etter hvert begynte hoften å gjøre vondt, og ryggen begynte å skape problemer.

Høstens jaktmesse ble arrangert i byen. Jeg hadde veldig lyst til å dra, men visste at jeg aldri ville klare å gå gjennom hele messen. Jeg bestemte meg for å ta med den nye scooteren min. Jeg fikk øye på Kenetrek-standen og tenkte: «Ja, særlig – enda et par dyre støvler som ikke kommer til å fungere.» Jeg bestemte meg likevel for å stoppe. Jeg fortalte selgeren om situasjonen min. Han sa at jeg virkelig burde prøve Kenetrek Everstep ortopediske støvler. Han sa at han var medeier i selskapet. Han forsikret meg om at de ville være perfekte for min situasjon.

Jeg hadde egentlig ikke lyst til å bruke flere hundre dollar på støvler som ikke ville fungere, så jeg dro hjem og snakket med legen min. Han var svært imponert over dem og over hvor godt de ville støtte den brukne ankelen min. Vi prøvde å få forsikringen til å betale for et par. De nektet. De tilbød seg å betale for en ny skinne til 2 000 dollar, men ikke for et par støvler!

Til slutt ga jeg etter og kjøpte et par Kenetrek Everstep-støvler. Så snart jeg tok dem på og tok de første skrittene, visste jeg at jeg hadde tatt det riktige valget. Disse støvlene støtter ankelen uten å gi meg smerter i hoften og ryggen. Jeg kan bruke min vanlige størrelse. Jeg har kunnet begynne å gå på tur igjen. Jeg er ikke like rask og kan ikke gå like langt som før ulykken, men jeg kan fortsatt gjøre det jeg elsker … JAKTE! Jeg vil si til alle der ute som har ankelproblemer: Kjøp Kenetrek Everstep ortopediske støvler. Du kommer ikke til å angre. Disse støvlene har forandret livet mitt. Takk, Stuart og Kenetrek!

–Corey P.